«Engasjement» SMS: 1984
«Hey hey hey! Kuult. Rått!
Fett! Dølt. Megaukult. Treigt.
Snowboard: Yeahhh! Tekstmel-
dinger: Uhaa! Shopping:
Hihaa.»
Den overflatiske generasjonen
er her. Lite er kuult. Det meste
er kjedelig.
Hamar er driiiiitkjedelig,
Oslo er kuult. New York hadde
vært det råeste, for der bor det
jævlig mange mennesker. Lyk-
ken måles i størrelsen på byen,
antall innbyggere. Den oppnåe-
lige drømmen er å gå opp og
ned på Grünerløkka og tre i seg
chiabatta-brød og høre på trip-
hop på Minidisken. Kanskje ta
seg en café au lait mens man
tanker opp hjernen med å lese
Mag, Playboard og alle de
andre bladene som er blitt ung-
dommens viktigste
nyhetsfor-
midlere. Blader som er langt fra
samfunnskritiske, samtidsopp-
tatte og intellektuelt oppbyg-
gelige, men du verden så kuule.
Vi har det for kjedelig i Nor-
ge. Bare 4 millioner innbyggere
er 13 ganger færre kuule men-
nesker enn i Storbritannia. 75
ganger færre kule mennesker
enn i USA.
Jenta tar et tak i Bjørn Borg-
veska og posen fra Vero Moda:
«Jeg vil ta meg et år utelands.
Komme meg vekk fra dette døl-
le stedet og alle disse bøndene
her.» Kan jeg anbefale ti år som
au-pair i Bogota eller Burkina
Faso?
Livskvalitet måles i antall
klesbutikker, parties og til-
gjengelige snowboardbakker.
Og mens tekstmeldingsgene-
rasjoen hyller de kyniske og
selvsentrerte Robinson-delta-
kerne, og er på fornavn med
hovedpersonene i Villa Medusa
har de selv problemer med å
ramse de politiske partiene.
Enda større problemer med å si
hva partiene står for. Siste
nyheten de så på TV var et tre-
minutters innslag om Terje
Håkonsen.

«Politikerne er dumme i
hodet. Politikk er kjedelig.
Nyheter er teit. Dagsrevyen er
for fossilene». Samfunns-
engasjement er helt ut.
Heltene heter ikke Thor-
bjørn Jagland eller Kjell-
Magne Bondevik. At
arbeidsledigheten er
rekordlav og oljefondet
øker, tas for gitt. Ungdom-
men dytter i seg Big Macks
og kebab’er, og bryr seg heller
om nye logoer og ringelyder på
Nokia’en.

 På gutterommet står en Pen-
tium 700 med internettoppkob-
ling og 20 tommers skjerm. Selv
med fri tilgang til verden på
nettet er livet så ufattelig kje-
delig.
Drømmen er å ha det som
Chandler, Joey, Monica og Joey.
Ingen forstår at man i virkelig-
heten ikke har tid eller råd eller
overskudd til å leve som venne-
gjengen. At det er sunt å kjede
seg. At ikke alle dager er en fest.
Men for ungdommen virker det-
te Hollywood-glattpolerte livet
som oppnåelig. Og mens man
drømmer om å ha det som Fri-
ends-gjengen, som på TV fram-
står som fanebærere for det
sosiale livet, møter man opp på
fest med 5110’en i lomma, og
sender tekstmeldinger til perso-
nen på den andre siden av bor-
det. Den gode samtalen, den
heftige diskusjonen har tapt
mot SMS-leverandørene og pro-
fittjegerne på «1999», «1980» og
«1989».

«Ungdommen har ingen ste-
der å være». «Gi oss en egen
kafé eller et eget ungdomshus.»
Norsk ungdom begynte å kje-
de seg på begynnelsen av 80-
tallet da landet fikk sine første
kabel-TV-anlegg. Pat Sharp vis-
te oss hva som var kult i Lon-
don og nede på kontinentet, og
da var det plutselig ikke så
spennende å være norsk lenger.
Popvideoene enkle budskap
kom inn gjennom en liten plugg
i veggen på det norske huset.
Og det ble kortere og kortere
mellom hver gang ungdommen
gjespet. Velmenende lokalpoli-
tikerne ville gi ungdommen
egne ungdomshus for å lokke
de unge bort fra Sky og Super
Channel.

På 80-tallet gikk byggeindus-
trien så det suste mye på grunn
av ungdommens tiltagende
gjesping. Alle steder som hadde
en Esso-stasjon eller to fikk sitt
ungdomshus. Men når ung-
domshusene sto der ferdige, og
velmenende gammelraddisene
troppet opp og skulle snakke
ungdommens språk og gjøre
ungdomshuset til den «ultimate
og heftigste» treffplassen, så
sviktet ungdommen sjøl. Ung-
dommen samlet seg like for-
dømt ved kiosken og fortsatte å
sutre. Fritidsklubbene ble for
kjedelige og innholdsløse, og
ungdomshusene med den lik-
som-ungdommelige lederen
med hestehale og islandsgenser
ble bare «teite og harry». Og alle

 disse fyrtårnene, som skulle bli
ungdommens treffpunkter, bare
forsvant. I dag er ungdomshu-
sene, som skulle samle ungdom-
men, spire til kreativitet og
gjenvinne ungdommens sam-
funnsengasjement, blitt mekke-
haller og treffsteder for MC-
klubber. Eller ombygd til anti-
rustverksteder eller pistolbaner.
Og det er akkurat like kjede-
lig, kanskje kjedeligere, å være
fra Åsmarka, Moelv, Brumund-
dal eller Hamar.

På TV snurrer Robinsonek-
spedisjonen videre, uten Truls,
og videorekka på 7 Eleven får
hver uke nye filmer. Og mens
SMS’ene hagler fram og tilbake
mellom tenåringene og livet på
benken utenfor Mc Donalds er
trøstesløst og kjedelig, så er det
noen sjeler som på oppfordring
fra avisjournalistene får stablet
på beina i alle fall en mening:
Kanskje på tide å kreve ung-
domshus og egne ungdomska-
féer igjen? Du verden så artig
Hamar ville ha blitt å bo i da!

Kommentar
Jo E. Brenden
journalist i
Hamar Dagblad

"Alt er kjedelig, SMS ruler". – Livskvalitet måles i antall klesbutikker, parties og tilgjengelige snowboardbakker, mener artikkelforfatteren.

Illustrasjonsfoto: Jo E. Brenden