Strandet dragebåt-festivalitt

Av ren nysgjerrighet lar jeg øyet
panorere over folket på uterestau-
ranten. Kanskje i et sekstiendedels
sekund stopper øyeeplet på en over-
stadig beruset mann. Han er iført
noe som likner en badedrakt, og han
er deltaker på Dragebåtfestivalen.
Det var denne dagen hvor han skulle 
være firmaets midtpunkt,
showmakeren og stand-up-
komikeren. Det endte i fallitt. Nå 
sitter han der midt på dagen,
overstadig beruset – og
kollegene som har akkurat like 
badedrakter, har forlatt ham på
en av byens vannhull. Moromannen
er ikke så morsom lenger. De andre
har gått videre til neste pub i håp om
at den håpløst platte firma-gag'en
med matchende badedrakter skal
vekke latter hos pubgjester på nye
jaktmarker.
Som sagt, han oppfatter at øyet
mitt har merket seg ham – i et bitte
lite brøkdels sekund. Jeg har forsøkt
så godt det lar seg gjøre ikke å stirre,
fordi det lærte foreldrene mine meg
at ikke var pent. Men han har merket
seg meg fra nabobordet. Mannen,
som sikkert stammer fra et eller
annet lite, anonymt sju-åtte-manns-
firma, med for stort overskudd, grått
arbeidsmiljø og en så altfor velme-
nende sjef som mente at Dragebåt-
festivalen var tingen for å få det sosi-
ale miljøet i bedriften opp på beina,
ser ut som en strandet sjømann.


Firmasjefen har svelget rått arran-
gørfabrikerte «fakta» om at Drage-
båtfestivalen vil få de ansatte til å ta
i et felles tak, og at litt dragebåtroing
både vil skape både glede og større
overskudd i bedriften. Og alle ble
med – alle mann og ei dame på sen-
tralbordet, som sikkert er gift, men
ung og pen – og som ingen tør å flør-
te med unntatt på julebordet og på
Dragebåtfestival-lignende arrange-
menter.

– Hva stirrer du på veslegutt? sier
mannen med tydelig aggressiv stem-
me. Jeg er ser ut som et passende
offer, fordi jeg er ung, relativt ung-
dommelig kledd og ikke full. Og fordi
jeg utstråler at jeg frykter middelal-
drende, overstadig berusede menn.
De er ubehagelige.
Jeg svarer ikke. Forsøker bare å
fyre opp igjen den havarerte samta-
len med bordpartneren min. Men
den forlatte og fulle mannen har
bestemt seg for å lage bråk:
– Du må ikke tro du er noe, din
idiot!
Han stirrer inn i ryggen min, mens 
jeg tenker: Ja ja, han er vel kanskje 
nyseparert, da. Og på toppen av det 
hele ble ikke Dragebåtfestivalen 
den store suksessen han hadde
tenkt seg. Han så sikkert for seg å 


bli det store samtaleemnet under l
unsjen på mandag. Kollegene skulle 
skryte av ham – hvor full han var 
og hvor vittig han var under hele 
arrangementet. Og rundt lunsj-b
ordet skulle alle, med anerkjennende 
blikk og med lattermilde stemmer, 
gi verbale skulderklapp til den 
«sprø» kollegaen som fant på så mye
moro under Dragebåtfestivalen. Men 
festivalitten strandet og Dragebåt-
arrangementet ble en personlig 
fiasko:

– Vil du ha med meg å gjøre? roper
mannen, mens folk omkring han ser
ut til å ha det fryktelig ukomfor-
tabelt.
Jeg prøver å late som om samtale-
partneren min har sagt noe spen-
nende. Nikker og gestikulerer mens
jeg prater høyt, for denne situasjo-
nen liker jeg ikke.
– Hei! Svar da! roper mannen.
– Har du ikke ører?! roper mannen
inn i ryggen min. Vidsynet mitt har
fanget opp at det er virkelig meg han
snakker til. Jeg tenker: «Hva i all ver-
den er det jeg har gjort denne man-
nen? Hva er det som provoserer han
så voldsomt ved meg?»
Og jeg har dannet meg en ny mening:
Det finnes ikke noe verre enn Drage-
båt-festivalitter. Heldigvis et langt år
til neste gang.

Jo E. Brenden. journalist i HD