Den spektakulære Gaustatoppen, Rjukan. (Foto: Jo E. Brenden)

Jeg, RA og tinndølene

Førstkommende fredag har jeg min siste arbeidsdag i Rjukan Arbeiderblad, og det markerer slutten på tre år i tinndølenes tjeneste. Neste destinasjon er Hamar Dagblad hjemme på Hedemarken.

Det å forlate RA og Vestfjorddalen er ikke bare lett. I løpet av de tre årene jeg har vært her har jeg lært utrolig mye av tinndølene - kunnskap som jeg ikke ville ha fått andre steder.

Tilfeldigheter atter tilfeldigheter gjorde sitt til at jeg endte opp på Rjukan og ikke inne i hovedstaden. Etter seks år som a-freelancer og utdannelse ved medialinja ved Høyskolen i Hedmark var jeg klar for å forlate min trygge tilværelse i Hamar Arbeiderblad for å prøve noe nytt. Jeg forberedte ti søknader til ti tilfeldig valgte a-presseaviser, men satt med bare frimerker til ni. Den tiende - den til Rjukan Arbeiderblad - gikk rett i søplekurven. Jeg følte rett og slett at jeg visste for lite om stedet. Men nå er det nå slik at det finnes snille mødre. Mutter'n fant papirene i søplekurven og postet liksågodt hele greia bak ryggen på meg. Overraskelsen var stor da jeg to dager senere fikk tilbud om jobb på Rjukan.
- Skal du til Rjukan? Eh... ja vel. Er ikke det ved Skien et sted? Ikke? Hva skal du der, Brenden? Kameratene mine sto som levende spørsmålstegn mens jeg fyret opp min daværende anti-damemagnet, en 82-modell Opel Kadett med ditto bulker - og som ikke tålte regn. Det er sant: I regnvær stoppet den. Jeg husker den første gangen jeg kjørte inn i dalen. Var faktisk mest spent på hvordan Rjukan-boerne så ut, men husker at jeg trakk pusten et par ganger mens jeg kjørte på Miland-sletta med nesa mot Gaustatoppen.

Første stopp var Tveito bensin. Jeg ville se hvordan lokalavisa så ut, og spurte pent om å få kjøpe RA. Ekspeditøren ga meg to sammentiftede ark.
- Unnskyld, er dette del èn? Jeg tror det mangler noe her...
- Del èn? Ha ha ha. Det er RA. Sånn er avisa her oppe. Det tar ikke lang tid å lese igjennom den.
Jeg hadde møtt den første Rjukan-boeren, og jeg hadde møtt RA. Rjukan-boeren så normal ut, men det gjorde ikke RA. Jeg var vant med 60 sider tabloidformat fra Hedemarken, og etter å ha sett produktet, så jeg for meg at journalistene på Rjukan måtte ha gode dager. Produktet minnet meg mest om "Karposten" - en intern kameratavis jeg ga ut mens jeg gikk på ungdomsskolen og var fjortis. "Karposten" led avisdøden da jeg begynte å skrive om kameraters kjærlighetssorg og hemmelige avstandsforelskelser. Det ble for sterk kost, og "styret" (kameratflokken) konfiskerte det siste produktet, der forsiden handlet om en kamerats mislykkede bestrebelser om å anlegge helskjegg i en alder av femten.

Jeg har i alle fall vært heldig. Helt siden John Lennon ble skutt har jeg villet skrive. Jeg var først opp på soverommet for å fortelle de Beatles-fikserte 68'er-foreldrene mine om at legenden hadde falt for en pistolmanns kuler på åpen gate i New York. Etter det fikk jeg interesse for nyheter, og satt inntullet i et engelsk flagg foran TV'en mens England kriget mot Argentina i Falklandskrigen. En veslevoksen guttpjokk som holdt med England simpelthen fordi landet hadde så mange gode fotballspillere, og ante ingenting om territoriale krav.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bestemte meg for å si ja til jobben på Rjukan. Det virket faktisk litt fristende å bo øverst i Telemark akkurat der og da.
August-dagen i 1996 var som en perfekt setting for en reklamefilm. Sola skinte mellom fjellene, redaktøren smilte slik at jeg så jekslene mens han fortalte om stedets imponerende historie, folkene nikket vennlig mot meg på gata, ekspeditøren på RIMI spurte høflig om hvem jeg var og to småjenter ved Gunns grill fniste mens jeg bestilte hamburger. Burgeren var god og her ville jeg bo.

Min antagelse om at journalistene i RA hadde lette dager, viste seg raskt å være feil. Det var bare tre andre kollegaer (fordelt på to og et halvt årsverk) og i motsetning til Hamar Arbeiderblad ligger det ingen tipsbunke og venter i RA. Hver dag begynner vi med blanke ark, og enkelte av dagene er arbeidspresset så stort at man drømmer om blanke sider.

Det verste jeg vet er arrogant vestkants-ungdom fra Oslo som har fått seg sommerjobb i NRKU, og som stiller seg opp på bensinstasjonen på et eller annet tettsted og kliner mikrofonen inn i en sliten Volvo. Med Calvin Klein-t-skjorte på en solariumsbrun kropp og bygdeforakt i stemmen kommer standardspørsmålet: "Er det i det hele tatt noe tatt som skjer her da?" På Rjukan har vi ikke noe stort narko-miljø, det skjer ingen voldtekter og ingen drap. Vi har heller ikke et pulserende uteliv, et mylder av restauranter og et rikt utvalg av kulturaktiviteter. Er vi heldige har snurpene basar på Eldres Hus. Er vi uheldige er det fire dager til neste fotballkamp og Ulleren er ute av dalen på møte. Det er nettopp da det gjelder å være journalist. For ting skjer. Ting som ikke ligger opp i dagen, men som man må lete seg fram til - i brev til kommunen, i bedriftene, i idrettslagene. På overflaten er Tinn en søvnig kommune, men jeg har gang på gang blitt overrasket over hvor mye som egentlig skjer bak den trøtte fasaden. Den som leter den finner. Tinndølene er langt fra uvirksom.

Hvordan er så tinndølen? Mitt inntrykk: Tinndølen er imøtekommende, tinndølen er engasjert og tinndølen er ikke redd for å uttale seg. Tinndølen er opptatt av lokalsamfunnet han lever i og tinndølen har en unik kampevne når fellesskapets goder trues. Jeg tviler på om Hokksund-boerne eller for den saks skyld Lillestrøm-boeren hadde giddet å lage en fakkelring rundt en truet institusjon på hjemstedet. Det er nemlig noe spesielt med tinndølen. Tinndølen har nemlig funnet sin identitet og er trygg på seg selv. Mye på grunn av ubarmhjertige naturen som forener folkene; Men også på grunn av det medieparadiset som tinndølen faktisk lever i. 6000 mennesker, to lokalaviser og en lokal radiokanal dekker kommunen. Jeg kan bla i de store reginalavisene hjemme fra Hamar i ukevis uten komme over et eneste kjent fjes. Her har tinndølen servert på døra lokale nyheter med kjente fjes og kjente navn. Naboen til leseren er oppgitt over kommunens behandling av ham, kollegaen har nettopp vunnet en nasjonal hunde-konkurranse eller arbeidsplassen til tremenningen er truet.
- Jeg må liksom ha RA om morgenen, sier den eldre damen, før hun begynner på den samme gamle og, for en RA-journalist, enerverende regla om hvor "tynn" lokalavisa er.
Tynn? Ja vel. Det har noe med bedriftsøkonomi å gjøre. En avis må nemlig ha 1/3 annonser og 2/3 stoff for å bære seg økonomisk. Er det lokale annonsemarkedet ikke større, må antall sider tilpasses deretter. Sånn er det bare. Å forandre på dette setter rett og slett avisas eksistens i fare. Men RA har i motsetning til mange aviser, sjel: RA engasjerer, RA provoserer, RA gleder og ikke minst: RA samler tinndølene. Uten de daglige dosene med stoff fra nærmiljøet ville identitetsfølelsen bli gradvis svekket, og den unike fellesskapsfølelsen hadde blitt truet. Det tror jeg også tinndølen innerst inne skjønner. Men lokalavisa kommer samtidig så nært innpå ens liv at man føler at RA ikke bare er papir og stift. RA er en del av livet og familien: RA er storebroren som kan slå hardt, RA er svigermoren man kan hate, RA er kjæresten man kan elske og RA er lillebroren man kan erte.

Jeg er stolt over å ha lært tinndølene å kjenne og jeg er stolt over å ha jobbet i en avis som har gitt meg en flott ballast videre i livet. Takk for meg. Tinn og tinndølene kommer alltid til å ha en spesiell plass i mitt hjerte.

Jo E. Brenden (følg gjerne livet mitt videre på www.joebrenden.com)